Brukene bare sto, sto – og sto

sto3.jpgFør krigen fantes et fiskebruk i hver bukt, på hvert nes og stablet
nesten oppå hverandre i havneområdet. Slik var det den gang. Så kom
krigen og brenningen. Gjenreisingen med knapphet på det meste. Det var
de store fiskekjøperne som først fikk starthjelp med kai og bygninger.

Så ble det fortsatt med den tradisjonelle produksjonen med salting og henging, senere også filetproduksjon og pakking av konsumlodde.

{mosimage}
Før krigen fantes et fiskebruk
i hver bukt, på hvert nes og stablet nesten oppå hverandre i havneområdet. Slik var det den gang. Så kom krigen og brenningen. Gjenreisingen med knapphet på det meste. Det var de store fiskekjøperne som først fikk starthjelp med kai og bygninger.

Så ble det fortsatt med den tradisjonelle produksjonen med salting og henging, senere også filetproduksjon og pakking av konsumlodde.


Først på midten av – 70 tallet
ble det nødvendig med banebrytende endringer for å beholde helårsdrift for industribedriftene. Th. Hammer ble gjenoppbygd etter storbrannen med en helautomatisk filetproduksjon, og en egen produksjonsavdeling for ferdigmat. En storkontrakt med Nora Sunrose skulle sikre fremtiden, men i 1979 var det eventyret slutt, og bedriften gikk konkurs. Det ga opptakten til forsøk på å endre eierstrukturen for fiskeindustrien i kommunen – som lenge før krigen var helt dominert av en håndfull sterke væreiere. Aktører utenfra meldte sin interesse, men ble frosset ut – fiskekjøperne i Berlevåg skulle endelig samarbeide. Det blir starten på en nedtur som blir stadig brattere for fiskeindustrien på stedet.

{mosimage}
Midt på – 80 tallet kommer selinvasjonen
, og elendigheten følges opp med knappe fiskekvoter for fiskeflåten. Det blir mangel på råstoff, og selv Berlevågs egne trålere leverer ikke fangsten her. Nå haster det med omstilling, det planlegges og investeres. En ny ferdigmatproduksjon kommer i gang, men nå er det knapphet både på råstoff og arbeidere. Mange hadde valgt å flytte fra Berlevåg under fiskerikrisen, og på Ulvebruket sommeren 1987 var 20 av de ansatte fra 13 forskjellige land. Likevel var det da oppgang og optimisme, selv om den skulle bli kortvarig.


1990 og utover, krisen slår til for fullt
. Gjennom hele – 90 tallet vakler fiskeindustrien i kommunen, nye eiere og aktører kommer & går, hele samfunnet står på en avgrunn. Fra desember 1995 og ut hele 1996 ble det ikke tatt imot et eneste kilo fisk i Berlevåg. 130 står uten jobb. Lofoten Trålerrederi som kontrollerer næringen både på land og hav i kommunen beslutter derfor å slamre dørene igjen i Berlevåg for godt.

DA er tålmodigheten slutt. Det dannes en aksjonsgruppe ”Berlevåg i drift” som tar initiativ til generalstreik og et forsøk å få sentrale myndigheter på banen.

Se tidligere Tema og innledning her
Innledning– Korsen det va – sånn blei det




Tema 1– Du skal ikke bli fiskar
Tema 2 – Va ikke liv laga
Tema 3 – Vi trodde på trålerne

{moscomment}