Olaug, 100 år i dag, torsdag 06. feb -14

Olaug Bastholm bor fortsatt hjemme uten hjelp og har vært på sykehus bare én gang i løpet av livet. Alle i Berlevåg kjenner Olaug som ei blid og positiv dame, der hun rakrygget tar seg fram i gatene med rullator eller spark hele året. Nå fyller hun hundre år. Foto: Privat

Denne 100-åringen har ikke problem med å klatre ut av vinduet!

Ingen tar så dype knebøy som Olaug Bastholm på hjertetrimmen, og hun er som en linjal i ryggen, ifølge de andre trimmerne. I dag, torsdag, fyller berlevågkvinnen 100 år.

Samme år som Berlevåg ble utskilt som egen kommune kom Olaug Adeleide Olsen til verden. Det skjedde nærmere bestemt 6. februar 1914 på Veines. Foreldrene hette Olaf og Hanna Olsen. Moras pikenavn var Løvberg, og hun var fra Målselv i Troms.

Tekst basert på et intervju gjort av Margrete Dyrseth
Bearbeidet av Anfrid Hojem, Havnemuseet

Familien bodde i det blå huset, som er det første huset til venstre når du kommer til Kongsfjord Gjestehus. Huset har tidligere stått på Kjølnes, men ble flyttet til Veines en gang før Olaf kjøpte det. Olaug hadde tre søstre: Torgunn, Gerd og Åse. Torgunn lever fortsatt, hun ble nylig 99 år. Selv har Olaug to barn, fem barnebarn og tre oldebarn. Alle er bosatt i Berlevåg og Tromsø.

For Olaug Bastholm stopper ikke alderen henne i å hoppe på trampoline. Hver tirsdag går hun på hjertetrim og fredager er hun på bingo på helsesenteret. Foto: Privat

For Olaug Bastholm stopper ikke alderen henne i å hoppe på trampoline. Hver tirsdag går hun på hjertetrim og fredager er hun på bingo på helsesenteret. Foto: Privat

Barndom
Olaug minnes en fin barndom og snille foreldre. Ungene på Veines hadde flotte omgivelser å leke i. Det var tilgang til strender med den fineste sand, steiner, skjell og alt det rare som sjøen bringer med seg. Olaug husker at søstra Torgunn ramlet ned fra brygga da de lå på kaia og fisket «kuintepella» (ulke). Søskenbarnet Aksel hadde bundet jarstein på snøret hennes, og den var så tung at Torgunn fulgte med ned i sjøen.– Nå kan bare kuintepellan spis dæ, sa Aksel.

Snakk om søskenbarnkjærlighet!

Familien livnærte seg av fiske og husdyrhold. Faren fisket og mora egnet lina. Olaug forteller at damene også egnet i gangene hjemme siden de ikke kunne gå ifra ungene sine. Større unger var med og egnet. Familien hadde ku, sau, høns og gris, mest til eget bruk, men de solgte litt melk til et fiskebruk. Det var ingen beitemark på Veines, derfor pleide de å jage kyrne til Risfjorden.

– Om høsten kappsprang kyrne for å komme først bort til soppen. De var helt «tullåt» etter sopp, foteller Olaug.

1925: Bildet viser skolebarn og voksne i Kongsfjord rundt 1925. Fra venstreer Kåre, Aksel, Erna og Julie (Molla) Olsen, ukjent, Bjørg (kokke på internatet), Olaug (foran Erna), søstra Torgunn og Aud Guldbrandsen.

1925: Bildet viser skolebarn og voksne i Kongsfjord rundt 1925. Fra venstreer Kåre, Aksel, Erna og Julie (Molla) Olsen, ukjent, Bjørg (kokke på internatet), Olaug (foran Erna), søstra Torgunn og Aud Guldbrandsen.

Dramatisk ulykke
En gang faren var på fuglejakt i Risfjorden var han så uheldig å skyte seg i det høyre øyet. Ille tilredt og sikkert med voldsomme smerter ville han ikke ha andre til å bære børsa hjem. Det skulle han gjøre selv. Da de kom hjem, ble Olaf fraktet med skøyte til sykehuset i Vardø. Han måtte fjerne øyet og fikk seinere glassøye.

På grunn av skaden sluttet han med havfiske og gikk over til laksefiske. Jakting oppga han derimot ikke. Olaf lærte seg å sikte med det venstre øyet.

Skolegang
Olaug gikk på skole i Kongsfjord, i Kobbkroken. Der var det internatskole, så unger fra blant annet. Tana, Molvik og Gulgo kom dit og bodde. Elevene gikk noen uker på skolen, og så hadde de noen uker fri mens det andre partiet hadde skole.

Olaug og de andre ungene på Veines gikk til skolen. Hvis det var dårlig vær, hendte det at de ble kjørt med hest. Olaug fulgte konfirmasjonsundervisningen i Kongsfjord og i Berlevåg. Konfirmasjonskullet var på hele 60 stykk. De ble konfirmert i Berlevåg kirke i 1929.

Skitalent
Olaug var god til å gå på ski. Så flink var hun at hun slo alle guttene i skirenn. Dette skjedde en gang de konkurrerte om å gå fra Kongsfjord til Mackstykket.

Hilmar Olsen bestemte at de skulle ha hopp etterpå. Gutta ble nemlig rasende fordi Olaug hadde slått dem i skiløypa. Hopp ville hun ikke være med på. Jentene på denne tida brukte ikke bukser, men skjørt og hjemmestrikka strømper. Det sier seg selv at det var umulig å hoppe på ski iført skjørt.

– Om våren, om kveldene når det var «skjerpet på» litt, var det fint å renne på ski, minnes Olaug.

De gikk blant annet til Helgvannet. En gang husker Olaug at hun sto på en (!) ski ned Plogvikbakken uten å falle.

Tungt arbeid
Olaug må ha vært fysisk sterk og glad i å ta i et tak. Hun hjalp til med forskjellig arbeid hos foreldrene, blant annet var hun med i høyonna. De dro ut til Kongsøya, som var forpaktet av familien Gulbrandsen, men som de gratis fikk bruke til dette formålet. Faren slo gress, og Olaug raka. Så tok de med gresset i skøyta tilbake til Veines.

Kongsøya er bratt, så de måtte legge en planke fra berget til skøyta. De måtte balansere på pl

anken for å få gresset over i båten. Deretter måtte gresset tørkes på hæsjer på Veines før høyet ble båret på låven. Olaug rodde en gang alene ut til Kongsøya i en dory. Det var en flatbunnet, stor og tung båt. Hun var uten tvil en sterk og uredd jente.

Olaug husker også at hun kjørte hest alene med fisk fra kaia opp der de hengte den opp på hjell. Olaug pleide å være med faren på kobbejakt. Hun hjalp til med å dra kobba opp i båten. Kjøttet delte de med slektningene.

– Det smakte veldig godt, minnes Olaug.

Her driver familien med høykjøring med hest og vogn i Kongsfjord i 1935. Fra venstre er Olaugs onkel Øyvind Olsen, Olaug og søstra Torgunn. Foto: Berlevåg Havnemuseum

Her driver familien med høykjøring med hest og vogn i Kongsfjord i 1935. Fra venstre er Olaugs onkel Øyvind Olsen, Olaug og søstra Torgunn. Foto: Berlevåg Havnemuseum

Bomtur
En episode før krigen husker Olaug spesielt godt. Det var høst, og sauene skulle hjem før vinteren. Konrad Olsen (onkel), datteren hans Reidun, Bernhard Eriksen og Olaug skulle lete etter dem. De ble kjørt til Fossvannet for oppstart, og de gikk på ski videre. Føret var strålende. De gikk og gikk, til slutt kom de helt til Gulgo, men ingen sauer var å se. Det var blitt kveld, og de måtte overnatte. De fikk sove på flatsenger hos én Garmann.

Familien hjemme ble urolig da de ikke dukket opp. Derfor var de ute og så etter dem med lykter. Dagen etter var det mildvær, og det var tungt å gå på ski. Fra Gulgo er det veldig bratt. I tillegg klabbet det. Det var som å gå på stylter. Til slutt kom de på oversiden av Risfjorden, til ei felleshytte hvor de bodde når de skar torv. Plassen hette Myrvoll.

– Til vår store lykke møtte vi tilfeldigvis på Håkon Hansen med taxi der, og vi fikk sitte på hjem. Da vi kom til Kongsfjord, sto folk klare til å lete etter oss på nytt. Sauene kom til slutt hjem av seg selv, mener Olaug.

Krigen
Under krigen bodde Olaug og de andre på Veines nært det store tyske anlegget med mange kanonstillinger og stor aktivitet. Olaug husker spesielt de store hestene til tyskerne – de pleide å gå mellom huset deres og det som er Åse og Trygg sitt hus i dag. Gjennom vinduene kunne de se flokker med russerfanger, de hadde bare sekker på føttene.

–De så fæle ut og vi syntes synd i dem.

Olaug med flere delte sigaretter i to og kastet dem på bakken til fangene. Hun visste at de var glad i røyk. Olaug var i Honningsvåg hos søstra Torgunn da evakueringen startet. Olaug ble med dem i ei skøyte til Sørreisa. Hun husker at hun og en til gikk på ski fra Sørreisa til Målselv. Og en gang syklet hun den samme strekningen.

Etter krigen
Olaug kom tilbake til Kongsfjord etter krigen. Hun giftet seg med Algot Bastholm, som hun hadde gått til konfirmasjon sammen med. I starten bodde de med Algots far i ei gjenreisningsbrakke i Berlevåg. I 1958 sto det permanente huset deres ferdig, og her i Arkitekt Adlers gate 7 har hun bodd siden. Den gamle vedovnen fra brakka har hun stående på kjøkkenet.

– Det er en slik god ovn, i den har det blitt stekt mange brød, forteller Olaug.

Etter at hun flyttet til Berlevåg, jobbet hun med egning på kaia. Hun måtte stå opp klokken 04:00 for å kunne starte i rett tid slik at stampene var klare til båtene skulle ut på morgenen. Algot jobbet for selskapet Selmer med graving av tunneler, og seinere for teknisk etat i Berlevåg kommune.

 

2 comments for “Olaug, 100 år i dag, torsdag 06. feb -14

  1. Gratulerer så mye med den store dagen Olaug.
    Det er alltid så moro å se at du er ute å går når vi kommer hjem.

Comments are closed.