Jeg har møtt mennesker i sorg, i glede, i fortvilelse og håpløshet. Jeg har møtt mennesker på tomannshånd i ulike typer samtaler. Samtaler som har satt sine spor - hos meg ihvertfall. Summen av disse opplevelsene koker ned til spørsmålet som jeg har vært nødt til å stille meg selv: Hva betyr disse ulike livshistoriene for meg? Svaret er avslørende og former seg som en veldig enkel men konkret erkjennelse: De har personlig gjort meg mer avhengig av den Frelser som er oss født! Den Jesus som kommer til oss til oss i julens budskap som Frelseren som ønsker å ta del i vårt liv, ja i vår hverdag. De har fått meg personlig til å se og erkjenne, at jeg klarer meg ikke uten Jesus! Han er og blir min Frelser som jeg er avhengig av i min hverdag!

Ja, jeg vil i grunnen våge meg til å si det så sterkt, at uten denne erkjennelsen hadde jeg ikke klart å fortsette som prest i Berlevåg sokn i det året som ligger foran oss! For der er KUN troen på Jesus som min Frelser at jeg kan fortsette! Uten Han kan jeg levere min oppsigelse på dagen. Med Han kan jeg fortsette med hans hjelp og veiledning i mitt daglige virke!

Til tider kan jeg få følelsen av at jeg snakker om nåde, fred og kjærlighet til de fine ordene blir en tørr parodi i min munn. Det gjør vondt å tenke på, fordi jeg burde vært mye mer opptatt av Guds kall til meg som prest. Burde vært mye mer opptatt av menneskers frelse! Burde vært mye mer opptatt av Jesus i min forkynnelse - og i mitt møte med mennesker!

Hva betyr så dette for min fremtidige tjeneste som prest? Jo det betyr at den sentrale Jesus forkynnelsen blir min fokusering i fremtiden. Kan hende at noen mener at det burde være en selvfølge for en prest, og det må jeg bare si meg enig i! Men for meg har denne erkjennelsen vært tvingende nødvendig, for livet er meg Kristus, og døden en vinning!

Ønsker alle lesere en fortsatt fredfull jul og et veldsignet nyttår!