En slik ordfører ønsker jeg å være

Hvis valget i september skulle gjøre det til min oppgave å overta som ordfører i Berlevåg vil jeg ønske å bidra til endringer i den politiske og administrative kulturen i Berlevåg. Jeg vil ønske en kommune som er litt mer selvkritisk og en politisk ledelse som er mer lyttende til befolkningen og debattorientert. Et maktskifte kan kanskje være et gode seg selv?

Høyres ordførerkandidat, Svein Johan Kalvik

Mange er godt fornøyd med Arbeiderpartiets styre i Berlevåg, da særlig den eldre generasjon. Men Arbeiderpartiet har fullstendig dominert Berlevågpolitikken i 100 år. De har formet ikke bare den politiske kulturen, men også den kulturen som bestemmer forholdet mellom administrasjon og politikk. De har bestemt hvordan det skal tenkes rundt rekruttering og kvalifikasjonskrav til stort sett alle ansatte som i dag arbeider på
rådhuset. De har fastsatt etiske retningslinjer, organisatoriske mål, økonomiske mål. De har fastsatt ledelsesprinsipper og varslingsrutiner. Og ikke minst har de også formet forholdet mellom fagforening og politikere. Kanskje kan det være en fordel om alt dette gåes gjennom med nye øyne?

Riktignok har det vært et par korte avbrudd i Arbeiderpartiets styre av Berlevåg gjennom disse hundre årene. Forrige periode hadde Høyre makten og la grunnsteinen for mange av prosjektene som Arbeiderpartiet nå ønsker å ta all ære for . Ordfører og varaordfører var begge markante politikere, som har satt klare spor etter seg i Berlevåg. Dette har likevel bare vært korte avbrekk, som ikke har gjort det mulig å rokke vesentlig ved Arbeiderpartiets knusende dominans. Partipolitikkens idé er at makten skal skifte. Berlevåg vil være tjent med hyppigere skifter.

Et maktskifte i Berlevåg til høsten ville over natten endret på dette. Vi kan rydde i skuffer og skap og lufte ut den gamle kulturen på rådhuset. På opposisjonssiden er det knapt noen som har hatt politikk som hovedinntekt, og de fleste nøkkelpersonene der er ganske nye i politikken. Det vanlige arbeidslivet ville rykket adskillig nærmere den politiske ledelsen.

Men er det noe jeg som ordfører i Berlevåg virkelig ville ønsket å endre i den politiske kulturen, så er det tilnærmingen til de demokratiske prosessene. Som nykommer i Berlevåg har jeg lest saksdokumenter, overhørt noen kommunestyremøter og det har vært overraskende å oppleve hvor monolittisk Arbeiderpartiet opptrer. De bruker sin makt – uten å nøle. Hvis de vet at de har flertall er de aldri interessert i å snakke med andre.

Opposisjonen har fremmet flere alternative forslag, motforslag og endringsforslag i kommunestyremøtene de siste fire årene. Det skjer så godt som aldri at dette er blitt verdiget noe annet enn kritikk, beskyldning om mistillit og nedsabling fra Arbeiderpartiets side.

Nå kan naturligvis Arbeiderpartiet si at dette er demokratiets spilleregler. Flertallet bestemmer. Det er i og for seg korrekt. Men selv om man har flertall så kan det likevel være fornuftig å lytte til mindretallet av og til. En viktig side ved demokratiet er respekt for mindretallet. Flertallet må bruke sin makt på en klok måte.

Fra min tid i arbeidslivet har jeg vært vant til å arbeide langs to viktige akser: Et klart og tydelig personlig ansvar i linjeorganisasjonen, kombinert med en bestrebelse om bred enighet rundt viktige beslutninger. Debatt i ledergrupper, debatt i samarbeid mellom tillitsvalgte og ledelse og debatt i styrearbeid. Beslutninger som er bredt forankret gir størst gjennomføringskraft, og gir sannsynligvis også den største langsiktige stabiliteten. Jo viktigere beslutningen er, jo viktigere er det med samlende løsninger

Som ordfører vil jeg være opptatt av å lete etter politiske løsninger som overlever maktskifter. Et nærliggende eksempel: Berlevåg kommune kjøper ekstremt få tjenester fra private leverandører. Kommunen gjør det aller meste selv. Svært få andre kommuner har gått så langt som Berlevåg på dette området. Samtidig vet vi at Berlevåg kommune har en høy kostnad på sine tjenester. Kan det være en sammenheng?

Uansett er det nærliggende å tro at den særstillingen Berlevåg kommune har – med kommunalt tjenestemonopol på svært mange områder – er et resultat av Arbeiderpartiets 100-årige maktdominans. De har systematisk sørget for å unngå at tjenester skal kjøpes av private og det lokale næringslivet.

Vi vet samtidig at spørsmålet om hvorvidt tjenestene skal leveres av offentlige eller private er et hovedskille i norsk politikk. Ved et maktskifte vil nettopp et slikt spørsmål komme i fokus. Er det da virkelig klokt at Arbeiderpartiets ensidige linje skal fortsette og forsterkes? Dette er et spørsmål av stor betydning både for kommunens ansatte, og selvfølgelig for innbyggernes del. Da må det vel være et poeng å lete etter løsninger som overlever maktskifter?

Jeg har ikke noe ønske om å skape dramatiske endringer i Berlevågpolitikken. Som ordfører vil jeg på en forsiktig måte skape forandringer. Jeg vil ønske en politisk kultur med åpenhet som er litt mer selvkritisk, og et rådhus som ser litt mer utover mot innbyggerne og litt mindre innover mot seg selv. En kultur som ser det som en styrke å kunne innrømme feil; en kultur som ikke bare kjemper for egne synspunkter, men som også ønsker å ta opp i seg kritikk og andres oppfatninger. Målet er en organisasjon som skaper mest mulig samlende løsninger og en kommune som i størst mulig grad oppleves å være til for innbyggernes skyld. Ikke ordførerens kommune. Ikke rådmannens kommune. Ikke fagforeningens kommune. Men innbyggernes kommune.

Sammen løfter vi best! Godt valg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.