Koronapandemien har så langt ført til at vår hverdag (og helg) er blitt radikalt endret for de fleste av oss. Mye av det som vi tidligere har tatt som en selvfølge at vi kunne gjøre, er det nå lagt sterke begrensninger på av myndighetene. Det hele kan oppleves som litt uvirkelig, ja, kanskje også skremmende, fordi vi jo vet at koronaviruset kan føre til meget alvorlig sykdom for en del mennesker og at noen faktisk dør på grunn av det.
For svært mange mennesker i landet vårt medfører disse begrensningene alvorlige økonomiske følger. Mange ansatte er permittert fra jobbene sine, selvstendig næringsdrivende opplever at omsetningen deres har falt til omtrent null i løpet av de siste 14 dagene og at inntekstgrunnlaget nærmest er blåst bort.
Også for helsepersonell er situasjonen svært krevende. De står overfor store og utfordrende oppgaver og er ekstra utsatt for å bli smittet av dette viruset.
Det er ikke få av oss som opplever at vi rystes ganske så skikkelig. Rammene for vårt daglige liv har brått endret seg. Hva gjør vi i en slik situasjon?
Når vi som kirke feirer gudstjeneste, er trosbekjennelsen et fast ledd i liturgien. Der sier vi bl.a.: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper». Vår kristne tro har dette som sitt grunnlag: Gud den allmektige har skapt den verden vi ser rundt oss og er en del av, og Gud er vår Far. Gud har en fars omsorg for sitt skaperverk – og for deg og meg. Ingen av oss er uvedkommende for Gud. Gud bryr seg om hver og en av oss.
I disse tider tenker jeg at dette kan være en kilde til håp og trøst for oss. Det vi ser rundt oss og hører om, er ikke alt som er. Det finnes også en virkelighet utover det, en Gud som bøyer sitt øre og sitt hjerte til hvert menneske, enten vi kjenner oss rolige og trygge, eller urolige og engstelige. Han vil være nær oss. Og Jesus sier om sin Far, altså Gud, at Han vet hva vi trenger, før vi ber Ham om det.
Gud har omsorg for oss. Derfor kan vi be til Ham om det som ligger oss på hjertet, og stole på at Han er med oss, også i disse krevende tider.
Hilsen
Steinar Heien, for tiden vikarprest i Båtsfjord og Berlevåg.