Sportslige Berlevåginger, av Ivar Bright Myhre

Gjenreisningsperioden var en glanstid for idrettslivet i Berlevåg. Dette var jo ca 15 år før Fjernsynet gjorde sitt inntog her i landet, så folk satt ikke sammensunket i sofaen hjemme etter arbeidstid. Fritiden ble for en stor del brukt til sportslige aktiviteter, og det hjalp selvfølgelig at mange innflyttere var gode idrettsutøvere som inspirerte berlevågingene.

Om vinteren var skihopping populært – og til en viss grad også langrenn. Det fantes ikke hoppbakker, men med litt dugnad lot det seg gjøre å skape en bakke nederst i Breidalen. «Della» var så trang der at det var vanskelig å holde balansen i overgangen fra den ene dalsiden til den andre. Derfor var det et stort behov for en skikkelig hoppbakke nærmere «Værret». Skolebakken på nordøstsiden av Sankthanshaugen var for primitiv, og den såkalte Ellilabakken på motsatt side av haugen var for liten.

BT&IF (Berlevåg Turn- og Idrettsforening) fant en løsning i Ryplia, ovenfor Gustav Johnsens eiendom. Flyplanker var løsningen da skihopperne ønsket å bygge en bakke med et respektabelt hopp og tilløp oppe på toppen av skrenten. Idrettslaget rakk å arrangere et par renn før hele flyplankkonstruksjonen knelte med et brak under en kraftig vår-storm. Det ble visst aldri snakk om å gjenreise hoppbakken.

Til tross for dårlige øvingsmuligheter, hadde Berlevåg mange gode skihoppere. Den største stjernen var nok Margido Gjæver Pedersen. Han deltok med heder – og ble premiert – i kretsrenn bl.a. på Kirkenes. Andre flinke Berlevåg-hoppere var Arnulf Kvello, Einar Guttormsen, brødrene Kåre og Petter Mørkved, Tore Methi og Ulf Bastholm. Ulf utmerket seg forresten som langrennsløper etter at han forlot hjemstedet.

BT&IF ble aldri noe fremragende fotballag, men så var da heller ikke konkurransen all verden. Med fiskeskøyter reiste både senior- og juniorlaget ofte til Gamvik og Mehamn – og av og til Båtsfjord , og en sjelden gang kom det storfint besøk fra Vardø. Fotballbanen i Berlevåg var ikke akkurat noe Anfield. Den ujevne grusbanen på Revnes kunne ikke brukes når det var flo sjø med spesielt høy vannstand. Vannpolo hadde vært løsningen i slike tilfeller.

Like etter krigen var brødrene Dag, Trygve og Margido Gjæver Pedersen solide spillere på BT&IF, og av andre navn kan nevnes Viktor Nilsen, Odd Lunde (Boya) Skanche, Einar Johnsen, Svein Johansen, William (Via) Knutsen, Hans (Hassa) Sommer og Margido Pettersen. Den yngre garde hadde navn som Roald og Trygve Lanto, Einar Guttormsen og etter hvert Erling Grøsnes, Ronald Knutsen, Peder (Lillebror) Karlsen, Geir Johnsen og Rolle Johannessen.

Berlevåg hadde en kort periode et friidrettslag som hette «Smaragd». Medlemstallet var ikke imponerende, men han som var primus motor, Odd Lunde Skanche (Boya) var ingen smågutt. Han ble et år nordnorsk mester på 5.000 meter baneløp. En annen utøver i «Smaragd» var Ingvart Wensel, som var en habil diskoskaster og kulestøter.

Men hva med kvinnene / jentene? Det går ikke an å glemme at Berlevåg hadde et dame-håndballag. Selv om det ikke ble mange premier i møter med lag fra nabostedene, var også dette laget med på å befeste Berlevåg som et idrettssamfunn i gjenreisningstiden.