Korvetten K.N.M Tunsberg Castle

Dette er ett av skipene som ble senket på Finnmark kysten under krigen. Ligger på 100 meters dyp ved Makkaur fyr.

Korvetten K.N.M Tunsberg Castle

Foto: Royal Navy

Tekst: Tor Edgar Olsen

1-4″ Mk XIX på Mk XXIV affutasje, 2×2 – 20 mm Oerlikon, 2×1 – 20 mm Oerlikon, 2 – 12,7 mm mitraljøser. 80 stk 2 kastere med 1 synkeminerekker. 1×1 Squid ATW mortar. Asdic type 147. Radar type 272 – 242 – 253, H/F D/F, M/F D/F. 6200 nautiske mil ved 15 knop.

Fartøyet ble overtatt fra britene i 1944 og norsk kommando heist 17.april 1944. Etter å ha drevet øvelser i havn og til sjøs for å øve besetningen, var korvetten krigsklar 30.mai 1944. Ble samme dag stasjonert i Liverpool og satt inn i eskortegruppe B2 av “Liverpool Escort Force”. 26.november fikk skipssjefen ordre om at det allerede neste dag skulle gå til Nord-Norge. Etter først å ha anløpt den russiske havnen Polyarnoye gikk Tunsberg, sammen med andre norske marine enheter, den 11. desember med kurs for Båtsfjord i Finmark. Oppdraget var å få frem forsyninger av mat og klær til sivilbefolkningen og det store antallet flyktninger som var kommet til Båtsfjord. Ved innløpet til stedet ble fartøyet antakelig minesprengt og den 12.desember 1944 kl.11:45 sank korvetten på dypt vann.(50fv) 5 mann mistet livet.

Her følger et utdrag av rapporten fra kaptein Thomas Jacobsen på Tunsberg Castle skrevet den 19.12.1944.

Som det fremgikk av månes rapport for november hadde de to korvettene Tunsberg Castle og Eglantine allerede startet på sin vanlige tur over Atlanteren da de på morgenen den 26.11.1944 ble beordret til å returnere til Liverpool hvor de i 2 dager lastet mat, klær, sko og diverse andre varer. Tunsberg Castle hadde også utstyr til 2 radiostasjoner som dekkslast, og om bord var flere radioteknikere og operatører. Hun fortsatte deretter til Loch Ewe for å vente på en konvoi til Murmansk. Tunsberg Castle og Eglantine eskorterte begge JW 62 som seilte fra Loch Ewe 29. november og ankom Kola-innløpet 7. desember. Etter noen dager i Murmansk ble de 2 korvettene, sammen med 2 minesveipere, beordret til å fortsette til Båtsfjord, et lite samfunn ved enden av en smal fjord på nordsiden av Varangerhalvøya, hvor det ikke hadde vært noen skip siden tyskerne trakk seg tilbakeder fra i midten av oktober, og hvor det skulle etableres en radiostasjon. Tunsberg Castle hadde også en liten landgangsstyrke bestående av 1 offiser og 10 hærsoldater om bord. Neste formiddag kom kommandør Askim om bord sammen med sjefen for marineavsnitt Kirkenes, kommandørkaptein Hostvedt. Avsnittsjefen framla nå sin plan for våre operasjoner. Etter denne planen skulle korvettene allerede neste dag avgå til Båtsfjord på Finnmarkkysten hvor de skulle ta stasjon for å forhindre at fienden skulle komme tilbake å evakuere befolkningen. De tre minesveiperne, som vi for øvrig ikke hadde hatt forbindelse med ennå, skulle gå til Kirkenes hvor en av dem skulle ligge som stasjonsskip. For enhver med litt erfaring i denne krigen syntes disponeringen av fartøyene å være så forhastet og uforsvarlig at sjefen for Minesveiperne og jeg selv anmodet om en konferanse neste dag for å klarlegge våre synspunkter og forslag til operasjonen. Vi fant også nødvendig å sette opp et skriv stillet til Avsnittsjefen hvor vi på det bestemte frarådde planen om Båtsfjord og hvor vi også påpekte ting som absolutt måtte rettes på før en gikk ut på noen som helst operasjon i det hele tatt. Vi foreslo også hva våre fartøyer på dette tidspunktet burde brukes til. Dette skriv ble undertegnet av sjefen for Minesveiperne, sjefen for Eglantine og meg selv. Gjenpart av skrivet ble overlevert kommandør Askim. De øvrige kopier gikk tapt med Tunsberg Castle og kan derfor ikke vedlegges. En fikk signal fra S.B.N.O. North Russia om at kommandør kaptein Hostvedt ville heise sitt kommandotegn om bord i Tunsberg Castle klokken 1300 den 9/12. Da vi møttes til den forannevnte konferansen, utalte jeg som sjef for korvettegruppen omtrent ordrett følgende. Vi har det bestemte inntrykk at hele dette foretaket er sterkt forhastet og at avsnittsjefen har utilstrekkelig kjennskap til våre fartøyer og hva de kan brukes til. Dette vil føre oss tilbake til de forhold som behersket i 1940. Tunsberg Castle er i dag et av vår marines mest verdifulle skip, og jeg finner det derfor alt for billig å gi fra seg på en ekspedisjon hvor en ikke kan se utsikt til å oppnå noe. Vi har håpet og sett fram til å få i stand et samarbeid med våre russiske allierte, og vi hadde tenkt at vår erfaring med disse fartøyene kanskje med tiden skulle skaffe oss en lignende anseelse her nord som den vi har hos våre britiske allierte. Til dette svarte avsnittsjefen at han også anså foretaket som hasardiøs, men at en måtte ta risiko i krig. Planen hadde for øvrig vært forelagt de britiske myndighetene som hadde godkjent den. Så nå skulle minesveiperne gå med til Båtsfjord, og oppholdet skulle ikke bli langvarig der. At alle fartøyene skulle få operere sammen var en av de tingene vi hadde bedt om, og da vi forsto at turen til Båtsfjord måtte foretas, gikk vi straks over til å planlegge hvordan dette best kunne gjøres. Det var innlysende at dette måtte bli dilletantmessig. En hadde ennå ikke hatt kontakt med minesveiperne, men da vi søndag den 10/12 fikk kontakt med dem, ble vi alle forskrekket over å erfare hvilken tilstand fartøyene hadde blitt sent nordover i. De kom alle uten reserve sveipegear, uten reservedeler for asdic og radar, med proviant for 14 dager, alle manglet mannskaper o.s.v. Mens minesveiperen Jeløy ble liggende tilbake i Murmansk grunnet vanskeligheter med kjelen, avgikk Tunsberg Castle med Eglantine og sveiperne KNM Karmøy og KNM Tromøy fra Polyarnoye kl. 1320 den 11/12 1944. En formet asdic sweep kl.1530. Utenfor Fiskerhalvøya passerte vi mellom to minefelt og satte kurs for et punkt ca. 20 nautiske mil øst av Vardø. Sveiperne ble nå sent foran og de satte ut enkelt Oropesasveip en manøver som gikk usedvanlig kvikt i det totale mørket. Med sveiperne foran og Eglantineakter satte en nå kurs for Hardbakken lykt. Nå var oppdraget å hjelpe nordmenn i de nedbrente fiskeværene og forlatte områdene i Øst-Finnmark etter den tyske tilbaketrekningen. Folk i området hadde et enormt behov for forsyninger av matvarer og annen hjelp.

Da den fremste sveiperen var ca.2 nautiske mil av lykten, ble vi dirigert inn i en rute som vi hadde fått oppgitt som brukt av tyskerne. Vi gikk i denne ruten til vi passerte 1,5 nautisk mil av Makkaur. Sveiperne fikk her ordre om å gå så nær land som mulig inntil Båtsfjord. Da var det blitt mørkt, men i det fjerne kunne vi se at folk ved Båtsfjord hadde tent bål langs stranden for å lede dem inn.

I følge kapteinens rapport sies det at det var 2 eksplosjoner med mindre enn 1 minutts mellomrom, noe som resulterte i at hele akterdekket og ca. 25 meter av babord side ble blåst bort. Den samme rapporten sier også at de like før de traff minen så hadde utkikkeren rapportert et fartøy like under land til styrbord og de hadde våget seg ut av passasjen som hadde blitt sveipet av minesveiperne, for å undersøke. Noen mistenker at fartøyet var en slags felle for å lokke dem inn i minefeltet og etter at ting hadde roet seg noe etter eksplosjonene kunne de se akterdekket stå rett opp i luften mot den mørke bakgrunnen, som om de hadde rygget inn i en fjellside. På grunn av den kraftige strømmen drev et par av livbåtene av gårde tomme. Noen menn klarte å komme seg inn i et livnett en oval korkring med et sterkt nett i midten å stå i. Det var så mange i den at de sto i vann nesten helt opp til halsen. Se for deg kulden – det var til og med isflak som fløt rundt i vannet! De sang og de ba, til sluttkom en av minesveiperne og fant dem og tok dem om bord. Eglantine hadde i mellomtiden gått helt opp til Tunsberg Castle, til tross for minerfaren, og plassert seg så nærme skipet at de som fortsatt var om bord kunne komme seg over. Det dødsdømte skipet holdt seg flytende lenge nok til at mennene kunne forlate skipet, og sank deretter kl. 11.45 den 12/12 1944 ved hekken først på 50 favner i posisjon (70 43 701N 30 07 800E).

De 5 som hadde blitt drept oppholdt seg alle på bakdekket av skipet og det var, Oddvar Bertrand Karlsen, Arthur Peder Nesse, Jens Christian Rolfsen, Arnold Schreuder og Oluf Edvard Thoresen. Flere var blitt hardt såret. Tapet av Tunsberg Castle medførte også at planen om landbase ved Båtsfjord måtte oppgis, alt utstyret hadde gått ned med skipet. I den britiske rapporten etter havariet ble det fremsatt en teori om at Tunsberg Castle ble senket med to såkalte Gnat torpedoer ellermed vilje av 2 russiske ubåter, for å hindre de norske styrkene fra å etablere en direkte kommunikasjonslinje mellom Finnmark og Storbritannia. Hvem vet hva som er sant siden Gnat torpedoer faktisk er tyskproduserte torpedoer, var det tyske ubåter involvert i senkingen av Tunsberg Castle?

Tre døgn senere returnerer kun tre av fartøyene tilbake til Kirkenes. I snøfokk og stampesjø, der sjøsprøytet driver innover skipene og iser ned dekk og tauverk. Fartøyene går tett under land og sjøfolka skimter den lave hvite kyststripen, gold og kald, bare stein og snø. Et landskap de har lengtet etter å se i fem lange år. 

Som en kuriositet kan det nevnes at en av mannskapet om bord var fra Berlevåg og het Margido Gjæver Pedersen født 2. november 1914, han ble ansatt i Marinen 1. august 1940 og 1.7-1942 somAsdicmatros. Dimittert fra Marinen 15. august 1945.

Kilder: Warsailors.com/Krigsseilerregistret/Wikipedia/Royal Navy