Kongsfjord og Veines i Finnmark

Bilde må være tatt før 1927 da kirka ikke er bygd enda. Bilde Wikipedia

Mye av stoffet er hentet fra og publiseres med tillatelse fra Leif Bjarne Hammer sin nedtegning,  
Et kort overblikk over Kongsfjords historie fra eldre til moderne tid

De første bosetterne i Finnmark kom til området i steinalderen, for omtrent 10 000 år siden, da isen fra siste istid begynte å trekke seg tilbake. Dette var jegere og sankere som fulgte etter dyrene og de gunstige klimaforholdene langs kysten. Disse første menneskene var en del av de såkalte komsakulturen, oppkalt etter funn ved Komsa-fjellet i Alta.

Kjennetegn ved de første bosetterne, de levde av jakt, fiske og sanking. Dyrene de jaktet på inkluderte rein, sel og sjøfugl, og de fisket blant annet torsk. De bodde hovedsakelig langs kysten, hvor ressursene var rikelige. De brukte enkle bosteder, som telt eller andre midlertidige konstruksjoner.

De laget verktøy og våpen av stein, bein og tre, og redskapene deres viser tilpasning til det arktiske miljøet.

Senere kom samene, som utviklet seg som en distinkt urbefolkning i området. De har bodd i Finnmark i flere tusen år og har hatt en sterk tilknytning til landskapet gjennom sitt tradisjonelle næringsgrunnlag som reindrift, fiske og jakt.

Kongsfjord, et lite sted som ligger i Berlevåg kommune i Finnmark, har en historie som strekker seg langt tilbake i tid. Det har vært bosetninger i Kongsfjord siden forhistorisk tid. Arkeologer har avdekket boplasser, gammetufter, spydspisser og knokler fra ulike epoker.

De eldste funnene er fra steinalderen, altså flere tusen år før vår tidsregning. Rundt Kobbekroken er det funnet nausttufter. To av tuftene er typiske ovalformede steinaldertufter, mens fire av dem ser ut til å være fra jernalder eller middelalder. Området var opprinnelig brukt som sesongboplass av samer og andre folkegrupper som utnyttet de rike naturressursene i området, særlig fisket. Fast bosetning i Kongsfjord begynte på 1700- og 1800-tallet, da nordmenn og kvener (innvandrere fra Finland og Sverige) slo seg ned for å drive fiske og jordbruk. Finnmark amt var rikt på fisk og andre naturressurser, noe den dansk-norske kronen ønsket kontroll over. Kongsfjord var, som kyststed, et knutepunkt mellom Finnmark og Danmark-Norge. Ressursene i Kongsfjord var derfor tilgjengelige og av interesse for kongen i København. Trolig kommer stedsnavnet fra denne kongelige interessen. I beskrivelser fra 1600-tallet nevnes området som Kongsøerne. 

Utover 1700-tallet ble navnet Kongsefior og Kongsøfiord også nevnt i forskjellige sammenhenger. 

Kongsfjord og omliggende områder har vært brukt av samer i århundrer før fast bosetning, særlig til reindrift og sesongbasert jakt og fiske.

De fleste av bosetningsrestene er samiske, men fra middelalderen av er det også norske bosetninger. Rundt slutten av 1700-tallet begynte nordmenn og kvener å slå seg ned permanent. Kvener, som flyktet fra uår og uroligheter i Finland og Sverige, disse brakte med seg jordbrukstradisjoner som passet godt til det arktiske klimaet. De tidlige bosetterne kombinerte fiske med småskala jordbruk, noe som gjorde dem selvforsynte.

Bosetningen tok til å vokse utover 1800-tallet, særlig på grunn av den rike tilgangen på fisk i området. Under mellomkrigstiden ble mange mindre fiskevær i Finnmark modernisert, inkludert Kongsfjord. Med andre ord var det moderne Kongsfjords fremvekst ingen selvfølge. Likevel begynte Kongsfjord å vokse fra 1875. Det var de rike fiskebankene langs kysten som gjorde Kongsfjord lukrativt for innflyttere, på samme vis som med Berlevåg, Molvik, Kvitnes og Gulgo.

Tilveksten var så stor at Statens Havnevesen en stund vurderte å flytte deler av fiskeflåten i Berlevåg til Kongsfjord, for å minske havneutbyggingens omfang. På begynnelsen av 1900-tallet var Kongsfjord en livlig plass med en aktiv fiskeribefolkning, men befolkningen har senere gått ned på grunn av modernisering og sentralisering av fiskerivirksomheten.

Tørrfiskproduksjon og eksport var viktige næringsveier. Kongsfjord hadde sin egen butikk, skole og etter hvert også en radiostasjon for kommunikasjon med fiskere.

Kongsfjord øyene i 1909 bilde fra Wikipedia

Den 30. September 1913 ble Kongsfjord skilt ut fra Tana Herred. I 1914 ble Berlevåg kommune dannet, som Kongsfjord var en del av.

Fra 1892 begynte postbåten å anløpe Kongsfjord. Telegrafen kom på plass i 1900. Takket være kjøpmannen Sevaldus Guldbrandsen, som etablerte seg i 1904, fikk man en privatbygd dampskipskai i 1910, faktisk var dette Finnmarks første dypvannskai. 

Dermed kunne Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap ha regelmessige anløp til Kongsfjord. Før krigen var det registrert åtte fiskebruk i Kongsfjord. De produserte varer som ferskfisk, tørrfisk, saltfisk, tran og guano.

Med tiden steg også antallet motoriserte fartøy i Kongsfjord, fra seks fartøyer med motor i 1922 til elleve i 1958. Frem til 1950-tallet drev de fleste i Kongsfjord mange sysleri. De hadde gjerne en hovednæring tilknyttet fiskeriene, men folk livnærte seg også av egg, dun og vekster fra Kongsøyene. Tekstiler og varer man i dag kjøper, lagde folk for det meste selv, håndarbeid var en sentral del av hverdagslivet. I tillegg benyttet man øyene til slåttemark, og dalen som utmark for beitedyr. Dyrehold var viktig og dette illustreres av at Berlevåg og Kongsfjord holdt et av fylkets største dyrskuer i 1933, med 110 storfe og 58 småfe. Til sammenligning mønstret Kautokeino kun 152 dyr.

Kongsfjord var, og er, rik på en rekke naturressurser. Selv på 1800-tallet var fangsttallene for fisk høye. Eksempelvis ble det hentet opp 75 000 loddetorsk i 1898. Berlevåg og Kongsfjord hentet til sammen opp 1 183 000 loddetorsk i 1903. Kongsfjordelven har i hundrevis av år vært kjent for god laks, noe Hans Hansen Lilienskiold amtmann i Finnmark 1684-1701 skrøt av som en skjønn lakse elv.

Selfangst var vanlig også i dette området, da det var mye sel i fjorden der Kongsfjord elva randt ut, og ved øyene ute i fjorden. Torv var også en viktig ressurs som folk sanket, tørket og benyttet, blant annet til brensel. I østre Risfjorden kan man i dag finne rester av torvuttak på slettene langs elva. Frem til 1956 var Grønøya og Kongsøya forpaktet bort til Guldbrandsen-familien. Senere hadde Oskar Olsen forpaktet de tre øyene frem til sin død i 1965, Åge Olsen overtok så forpaktningen, noe han hadde i flere år. Her samlet man egg, dun og bær, som gjerne ble solgt.

I gode år kunne man samle rundt 30 000 egg. I 1983 ble Kongsøya, Helløya og Skarholmen til naturreservat. All inngripen i de naturlige forholdene er i dag forbudt, bortsett fra i bestemte perioder av året hvor man har lov å sanke bær og matsopp, og etter tillatelse kan man få sanke egg.

Dette kommer av at Kongsøyene er et av de store fugleværene i Øst-Finnmark.

Det var en rekke butikker, bakerier og overnattingssteder i Kongsfjord før i tiden. Av disse er nok Guldbrandsens landhandel mest kjent. Men Kongsfjord var, på begynnelsen av 1900-tallet, fortsatt et lite handelssted i forhold til Berlevåg og Kvitnes. Årene gikk og det ble mye næringsaktivitet. En næringsoversikt fra 1953 viser blant annet at: Nils Andersen drev kafé, Rolf Amundsen drev landhandel, H. & T. Guldbrandsen drev også landhandel, Ole Willumsen var fotograf, Oscar og Hanna Olsen drev kafé og pensjonat, Hilmar Nilsen drev fiskeforretning.

Veines.                                                                                                                            

Veines er en liten bygd i Kongsfjord i Berlevåg kommune i Finnmark fylke, beliggende langs den dramatiske og værharde kysten av Varangerhalvøya i Nord-Norge. Stedet er kjent for sin vakre og urørte natur, med fjorder, fjell, og et rikt dyreliv som tiltrekker seg naturelskere og friluftsinteresserte.

Veines ligger nært Veinesodden, en halvøy som har historisk betydning og spor etter bosetting fra tidligere tider. Området er også populært for turer og fuglekikking, særlig på grunn av nærheten til det vernede området rundt Varangerhalvøya nasjonalpark og Straumen verneområde med de tre øyene, Kongsøya, Helløya og Skarholmen.

Det kystnære landskapet, med utsikt mot Barentshavet, preges av steinete strender, lyngheier og storslått utsikt. På grunn av beliggenheten i nord opplever Veines midnattssol om sommeren og nordlys om vinteren, noe som gjør det til en attraktiv destinasjon for besøkende året rundt. I tillegg til sin naturskjønnhet er Veines også et sted hvor man kan oppleve den autentiske kystkulturen i Finnmark, med fiske som en tradisjonell næring i området. 

Veines Handelssted.

Historien om Veines Handelssted begynner i 1884 da handelsmann O.S. Iversen fra Berlevåg fikk regejeringsskjøte på Østre Veines som ble da kaldt Veines Handelssted. I 1890 overtok Iversen eiendommen fra Grundts som eide naboeiendommen. Johan Olsen ble da faktor på Veines Handelssted. Så i 1914 overtar Håkon Johansen og Albert Bergersen fra Tromsø Østre Veines, og så i 1925 overtar sønnen Alfred Bergersen eiendommen. I 1935 står eiendommen registrert på Erna Bergersen, datter av Johan Olsen, som i 1910 fikk utparsellert eiendommen Sandmo hvor det var et fiskebruk som han eide. Johan Olsen og kona Brita Katrine hadde 9 barn og de fleste bosatte seg på Veines. Så tidlig som før 1940 sto det 10 bolighus på Veines som var bygd etter år 1900.  

I Kongsfjord var foreningslivet viktig. Kongsfjord bedehuskapell ble bygget i 1927 som kombinert bedehus og fiskerhjem. Det hadde 200 sitteplasser i møtesalen, kjøkken, tjenerrom, predikantrom og leseværelse. Bedehuskapellet ble oppført av Det norske lutherske indremisjonsselskap, og dette var deres femte byggeprosjekt i Finnmark. Lokalt var det spesielt Barbro og Sevaldus Guldbrandsen som var initiativtakere. De bidrog med tomt og 1653 kroner. Handelshuset Guldbrandsen hadde både mel og kullager samt postekspedisjon og sammen med fiskemottak og butikk var de enerådende i Kongsfjord hvor de også eide store landområder hvor fiskehjellene sto.

Etter befolkningens sterke ønske ble det sendt forespørsel til Kirkedepartementet om å innvie bedehuset til kirkelig bruk. Årsaken var den lange og farlige sjøveien inn til Berlevåg kirke. Den 2. mars 1928 ble Kongsfjord bedehuskapell innviet, Kirkedepartementet satte av tre gudstjenester årlig til kapellet. Mye av inventaret er laget, eller gitt, av lokalbefolkningen. 

Da Berlevåg kommune ble opprettet i 1914, skulle det gis skoletilbud til de tett bebodde delene av kommunen. Blant annet skulle Gulgo, Kvitnes, Kongsfjord og Berlevåg ha skoletilbud. Men snart var det kun skole i Berlevåg og Kongsfjord. I Kongsfjord varierte elevtallet etter hvor mange besøkende fiskerfamilier stedet fikk i sesongen. Flere av elevene ble internert privat, siden skolebygget ikke var stort nok til å huse alle barna. Derfor ble det i 1935 vedtatt å bygge et internatbygg i Kongsfjord.

Barn fra sjøsamiske familier, blant annet fra Kvitnes, ble sendt på internatskole i Berlevåg og Kongsfjord. «Men det tok ikke så lang tid før jeg lærte norsk, sikkert også fordi alt på stedet og i skolen foregikk på norsk sier Kåre Larsen fra Kvitnes, som var en av de som gikk på skolen i Kongsfjord.

Dette bidrog ikke til å ivareta samisk kultur og språk. Som skolekonsulenten Odd Mathis Hætta skriver i 1972, var det selv i etterkrigstiden slik at: «Fornorskningspresset fra myndighetenes side økte. Lengre skoletid og internering gjorde mange barn fremmede i sin egen kultur og sitt eget hjem. Fra krigens slutt har ikke myndighetene gitt skolen samisk innhold.

Internatet i Kongsfjord internat skole ble nedlagt i 1954, men fungerte som vanlig skole fram til den nye skolen sto ferdig etter påske 1982.

 

Klassebilde ved skolen vinteren 1940, bilde via Solveig Bergersen Dahl

Hverdagslivet i Kongsfjord før andre verdenskrig

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var Kongsfjord et levende fiskevær. Livet var preget av en hard, men meningsfull hverdag der folk var tett knyttet til naturressursene. De fleste familier drev med fiske, særlig torskefiske, som var hovedinntektskilden. På sommeren drev de også småskala jordbruk med poteter, grønnsaker og noen husdyr, som kyr og sauer.

Folk hadde små, men tette samfunn, og det var vanlig med dugnadsarbeid og fellesskap rundt kirkelige høytider, bryllup og andre sammenkomster. Kvinnene hadde ofte ansvaret for jordbruket og husdyrholdet mens mennene var ute og fisket. De tok også del i bearbeiding av fisk og håndarbeid som veving og strikking.

Samspillet mellom nordmenn, kvener og samer

Kongsfjord var et møtepunkt for tre kulturer:
Området ble brukt av samiske reindriftssamer lenge før den faste bosetningen startet. Samene bidro til lokal kunnskap om naturressursene og tilførte produkter som kjøtt, skinn og håndverk.

De kvenske bosetterne brakte med seg jordbrukstradisjoner fra Finland og Sverige, samt sine egne språklige og kulturelle trekk. Mange kvenske ord og tradisjoner lever videre i lokalspråket og matkulturen.

Den norske majoritetskulturen dominerte etter hvert, men samspillet mellom de tre gruppene førte til utveksling av tradisjoner, særlig i håndverk, mat og arbeidsteknikker.

På 1900-tallet var fiskeindustrien hjertet av Kongsfjord. Torsk ble saltet, tørket og eksportert til Sør-Europa, mens fersk fisk ble solgt til nærliggende markeder.

Etter krigen ble fiskebåter og utstyr mer moderne, noe som ga større fangster, men samtidig krevde det større investeringer. Dette førte til at mange små fiskere måtte gi opp.

Under andre verdenskrig var Kongsfjord, som resten av Finnmark, under tysk okkupasjon. Selv om tyskerne hadde en sterk tilstedeværelse i regionen, spilte Kongsfjord en mindre strategisk rolle sammenlignet med større fiskevær som Berlevåg og Hammerfest.

Tyskerne hadde en militær tilstedeværelse også i Kongsfjord. Men de var mer fokusert på større havner og steder av strategisk betydning. Folk i Kongsfjord fortsatte med fiske og småbruk til tross for  restriksjonene fra okkupasjonsmakten. Ressursmangel og innskrenkninger gjorde imidlertid hverdagen vanskelig, og mange måtte dele av sine fangster og varer med tyskerne. De fleste som drev fiske måtte levere en bestemt mengde med fisk til de tyske styrkene som var stasjonert der.

Motstand og motstandsarbeid:
Det var noe organisert motstand i Kongsfjord/ Berlevåg, og som mange andre steder i Nord-Norge, kunne noen få bidra med informasjon til de motstandsgruppene som lå i området. Dette var et farlig  arbeid og fikk etter hvert konsekvenser for flere av de som deltok i dette arbeidet. 

12.07.43. slo de tyske okkupantene til med Operasjon «Villand». Razzia i området Kongsfjord og Berlevåg. Den tyske avstraffelsen var grusom mot dem som hjalp partisanene. En forferdelig død rammet Osvald Loe og Anton Stenmann fra Løkvik, Øystein Sivertsen, Julius Ananiassen og Egil Bertheussen fra Berlevåg, Kristian Jensen fra Kongsfjord samt Ingolf Johannessen, Gudvar, Leif og Erling Olsen fra Ersfjord på Senja. 

De ble satt til å grave sin egen fellesgrav på en sandslette nær Førstevann noen kilometer utenfor Kirkenes. Under gravingen kom en full førsteløytnant som ifølge boken «Finnmark i flammer» fra 1946 spyttet dem i ansiktet. Da han fortsatte, sprang en av guttene opp og drepte ham med spaden. De tyske soldatene tok en grusom hevn og slo dem i hjel en etter en. Det ble funnet flere vedtrær i fellesgraven. Flere av likene hadde fått slått inn bakhodet. Graven ble tildekket for å dekke over den tyske forbrytelsen, går det frem av boken «Rød august» av Alf R. Jacobsen.

Tvangsevakueringen og Kongsfjord som unntak

I oktober 1944, under tilbaketrekkingen fra Finnmark, beordret tyskerne tvangsevakuering av befolkningen i hele området. Noen innbyggerer i Kongsfjord ble evakuert, men ikke alle, noen tok tilflukt på hyttene oppe i

Kongsfjord dalen mens de tyske styrkene pakket sammen og dro fra Kongsfjord. Den strategiske posisjon, med utsyn over kysttrafikken, gjorde stedet utsatt. Lenge lå vraket av Hollenderbåten i havna som en påminnelse om dette, men utover på femti og sekstitallet ble det meste av båten hugget og solgt som skrapjern. Enda i dag på fjære sjø kan man se rester av bunnen på båten. Den kom inn til Kongsfjord på sensommeren 1944 med lekkasje og ble kjørt på land, og da tyskerne forlot Kongsfjord den13 oktober 1944 ble lekteren sprengt, det finnes deler fra denne flere steder ute i terrenget. Båten var en elvelekter, og en av flere hundre som transporterte bygningsmateriell, maskiner og proviant for tyskerne under krigen

 

Hollenderen bilde via Digitalt Museum.

Kraftspørsmålet for Østfinnmark.

Som tidligere omtalt er spørsmålet om utbygging av Kongsfjordvassdraget for å skaffe Varangerhalvøya elektrisk kraft under bearbeidelse.» (Finnmarken, 1938) Under okkupasjonen forsøkte tyskerne å bygge et kraftverk i Kongsfjorddalen oppe ved Buetjern. Egentlig var arbeidet med et kraftverk påbegynt i 1939, men krigsutbruddet satte det på vent.

Ettersom det behøvdes elektrisitet til flyplassen i Berlevåg, beordret Adolf Hitler å få ferdigstilt kraftverket. Tvangsarbeidere ble satt til å gjøre jobben. Master skulle legges ut hele veien til Berlevåg, og selve stasjonsverket måtte bygges. Men arbeidet stoppet opp flere ganger, kanskje som følge av motvillige tvangsarbeidere? Ved evakueringen i 1944 stod stasjonen fortsatt uferdig. Rørgata og turbiner ble sprengt før tyskerne forlot området.

Ingen brenning: Mens nesten hele Finnmark ble brent til grunnen, ble Kongsfjord spart. Grunnen til dette er ikke helt klar, men flere teorier finnes:

Den avsidesliggende beliggenheten gjorde stedet mindre verdifullt strategisk. Noen tidsvitner forteller at det var satt ut et rykte på bygda som sa at de sovjetiske styrkene var på fram marsj over Kongsfjordfjellet, hvor mye av dette som stemmer vites ikke.

Tidspress og logistikkproblemer kan også ha spilt en rolle, da tyskerne hadde det travelt med å trekke seg tilbake før Sovjetiske styrker avanserte. De Tyske styrkene hadde nok mer tid enn de trodde siden de Sovjetiske styrkene stoppet framrykningen ved Tanabru som da var sprengt da de tyske styrkene hadde  kommet seg over og marsjerte videre ned på vestsiden av Tanaelva mot Vestertana og Ifjordfjellet.

Kongsfjord ble som tidligere nevnt ikke brent under tvangsevakueringen av Finnmark i 1944. Mange av de som valgte å bli igjen i kommunen under tvangsevakueringen, kom til Kongsfjord. Den 1. januar 1945 var det her kommuneadministrasjonen kom i gang igjen, med Halvdan Jensen som ordfører. Men det var ikke tid til feiring, for krigen var ikke over ennå. For å holde seg oppdatert på krigens sluttfase fant folk frem de radioene de hadde fått gjemt unna tyskerne. Hos Sevaldus og Barbro Guldbrandsen var det folksomt hver kveld. Hit kom folk for å høre nyhetene fra London. 

Da krigen endelig var over heiste folk flagget, nasjonalsangen ble sunget og bløtkake spist. Nasjonaldagsfeiringen i 1945 skal ha vært spektakulær.

Kongsfjord 1945/46 bilde Ole Willumsen

Retur av befolkningen: Etter krigen kunne de innbyggerne som forlot plassen  raskt vende tilbake til Kongsfjord, siden bygningene fortsatt stod. Dette gjorde gjenoppbyggingen mye lettere her enn i nærliggende områder som Berlevåg, som var fullstendig ødelagt.

Men hvordan så etterkrigstidens Kongsfjord ut? I 1946 skal det ha vært åtte butikker, to bakerier, flere overnattingssteder og ett folkekjøkken i bygda. Postvesenet måtte også gjenoppbygges i etterkrigstiden. Postskip mellom Tromsø og Finnmark kom i gang 18. mai 1945, og det anløp blant annet Kongsfjord. 

På midten av 1950-tallet begynte Statens Vegvesen å bygge ut veiforbindelsen mellom Tana og Berlevåg. Vegvesenet hadde arbeidsstasjon i Kongsfjord til ut på 1980-tallet. Det var først etter 1981 at man fikk helårsvei mellom Tana og Berlevåg, med åpningen av Nordmannset-tunellen like ved Kongsfjord. Den 18. februar 1947 rapporterte Forsyningsnemnda at det var 148 personer og 42  husstander i Kongsfjord. I 2017 bodde det 32 personer der. I dag er vel tallet rundt 20 personer.

Historisk betydning: Kongsfjord er i dag en av få steder i Finnmark hvor man fortsatt kan oppleve bygninger og kulturminner fra førkrigstiden, noe som gir et unikt innblikk i livet i regionen før krigen.

Veines Fortets historie og betydning

 Boligbrakke på Veinesfortet. Bilde via Bundesarchiv

 

 Bygging av fortet: Det tyske kystfortet på Veines, som ligger nær Kongsfjord, var en del av den omfattende tyske forsvarslinjen i Nord-Norge under andre verdenskrig. Dette kystfortet hadde til oppgave å overvåke skipsfarten i Barentshavet og beskytte den tyske forsyningsruten til Østfronten, særlig gjennom konvoiene som gikk til og fra Kirkenes. Kystfortet på Veines ble

etablert av tyskerne tidlig i krigen, De første tyskerne kom til Kongsfjord i desember 1941, og tok bopel på skoleinternatet. Veines var et strategisk viktig punkt på grunn av sin beliggenhet ved innseilingen til Kongsfjord, som ga godt utsyn over havet. Ute på Veinesodden kan en ennå se restene etter det tyske kystfortet som ble bygget der i løpet av krigen.

Etter at Måløy og Svolvær raidet hadde funnet sted, der allierte styrker nesten uten hinder hadde gått i land i det tysk okkuperte Norge og gjort stor skade på diverse anlegg, skjønte okkupasjonsmakten at de måtte skaffe seg kontroll over kysten for å kunne sikre transporten av varer og forsyninger, og samt sikre kysten mot lignende hendelser.

Den eneste måten å få store mengder forsyninger og råstoffer fraktet langs vår lange kyst var med skip.

Det ble igangsatt en storstilt bygging av kystfort langs hele kysten av Norge, fra Lindesnes til Kirkenes.

Batteri Btt. Nr. HKB 4/448 ble opprettet i Nürnberg i november 1941 og ankom Kongsfjord i desember 1941.

Byggingen av batteriet på Veinesodden startet i 1942, og ble raskt tatt i bruk med oppgave å sperre Risfjorden og Kongsfjorden, og hindre fiendtlig landgang samt sikre skipstrafikken i samarbeid med Berlevåg og Makkaur batterier. 

Bevæpning: Fortet var utstyrt med artilleri for å beskytte mot allierte angrep, særlig fra den sovjetiske Nordflåten.

Kongsfjord batteriet hadde fem stykker franske K416(f) kanoner 15,5 cm kanoner i feltmessige stillinger. Disse var produsert av St. Chamond i 1916, og granatvekta var 36 kg. Hastigheten på granaten var 785m/s, og skuddvidden var ca. 18 500 meter, og de kunne avfyre 3 skudd i minuttet.

 

Batteri øst under bygging. Bilde via Solveig Bergersen Dahl

Luftvernskyts:

To stk luftvernkanoner, av typen 2 cm Flak 38, ble brukt til å beskytte fortet mot flyangrep. Disse luftvernkanonene var raske og effektive mot lavtflygende mål.

Bilde via Solveig Bergersen Dahl 
Bilde via Solveig Bergersen Dahl 

Panservernkanoner:

Panservernvåpen for forsvar mot mulige landangrep eller landsetting av fiendtlige styrker.

Bilde via Solveig Bergersen Dahl 

Andre våpen:

Fortet hadde også maskingeværer, morterere og stasjonære flammekastere for nærforsvar. Det var også anlagt flere minefelt både med personell og panservogn miner. Det var også fastmontert en fransk Renault FT-17 tanks fra ww1 der, kanonen en 37 kaliber ble brukt til nærforsvar til deler av innseilingen til Kongsfjord. Denne var nok et krigsbytte fra Frankrike og var såpass utdatert slik at den kun ble brukt til nærforsvar og sto fastmontert på en fjellknaus et stykke opp fra sjøen.

Bemanning: Fortet hadde en garnison av tyske soldater som bodde i brakker på stedet. Soldatene patruljerte området og holdt vakt for å hindre alliert infiltrasjon eller angrep. Det tyske kystfortet på Veines (HKB 4/448 Veinesodden) hadde en bemanning på rundt 140 mann. Fortet var del av det tyske forsvarssystemet under andre verdenskrig og ble opprettet for å sikre transport og forsvare den norske kysten mot allierte angrep. Bemanningen inkluderte både offiserer og soldater. Soldatene levde og arbeidet under krevende forhold i et system av bunkere, tunneler og kamuflerte stillinger i det værharde landskapet.

Livet på kystfortet var preget av harde klimatiske forhold og isolasjon. Soldatene hadde lange vakter og var i konstant beredskap.

Tvungen arbeidskraft: Tyskerne benyttet seg ofte av tvangsarbeidere, inkludert krigsfanger fra Sovjetunionen og øst Europa samt lokale norske arbeidere, til å bygge og vedlikeholde fortet. Disse arbeiderne levde under svært tøffe forhold. Det ble ingen større kamphandlinger ved fortet, men det bidro til overvåkning av sovjetiske bevegelser i Barentshavet.

Organisasjon og bemanning:

Hovedstyrken: Soldatene tilhørte en hærartillerienhet, som var en del av det tyske Wermach. De var spesialtrent til å operere kystkanoner og overvåke sjøtrafikken i området. Antallet tyske soldater som var stasjonert på Veines kystfort under andre verdenskrig varierer noe i rapportene, men tallet 140 er nevnt i enkelte papirer.

Luftvernmannskap: I tillegg til kystartilleriet var det ofte en mindre avdeling ansvarlig for luftvernskyts.

Støttepersonell: Fortet hadde også soldater som jobbet med logistikk, vedlikehold og forsyninger, inkludert kjøkkenpersonell og mekanikere.

Oppgaver for soldatene: Overvåking av Barentshavet og de allierte konvoiene. Vedlikehold og operasjon av artilleri og luftvernskyts. Sikring av området mot eventuelle sabotasjeaksjoner fra motstandsbevegelsen eller allierte styrker.

Rotasjon og forsyninger:

Bemanningen på Veines kystfort ble trolig rotert med jevne mellomrom, og forsyninger kom hovedsakelig sjøveien fra sør Norge eller fra andre tyske baser i Finnmark, som Kirkenes eller Vardø.

Fortet ble forlatt av de tyske styrkene den 13. oktober 1944. Etter kapitulasjonen i mai 1945 ble, ble området overtatt av norske myndigheter.

Etterkrigstiden

I dag er restene av det tyske kystfortet på Veines fortsatt synlige og fungerer som en viktig del av krigshistorien i regionen. Man kan se rester av bunkere, kanonstillinger og andre strukturer som vitner om tyskernes tilstedeværelse. Disse er populære blant historieinteresserte og turister som besøker området.

Kulturhistorisk betydning: Kystfortet er en påminnelse om hvordan Finnmark ble trukket inn i den globale konflikten, og hvordan krigen påvirket både lokalbefolkningen og de tyske okkupantene.

Moderne tid

Etter 1970-tallet har fraflytting preget Kongsfjord, som mange andre småsteder Finnmark, på grunn av sentralisering og færre arbeidsmuligheter i fiskeindustrien. På 1970- og 80-tallet førte sentralisering til at mange små fiskevær ble fraflyttet, inkludert Kongsfjord.

Nedgangstider

I dag er Kongsfjord et lite samfunn med et sterkt fokus på kulturhistorie, turisme og vern av naturen. Mange besøker stedet for å oppleve den unike arktiske naturen og historiske bygninger som Kongsfjord Landhandel, en ikonisk butikk fra tidlig 1900-tall.

Kongsfjord som reisemål i dag

I dag er Kongsfjord et populært reisemål for folk som ønsker å oppleve autentisk nordnorsk kultur og natur. Besøkende tiltrekkes av Kongsfjords historiske bygninger, inkludert Landhandelen, og det spektakulære landskapet. Fuglekikking og fotografering av nordlys er populære aktiviteter, der Veines Gjestehus spiller en stor rolle.

Det er stort fokus på å bevare historien om de tidlige bosetterne og fiskeindustriens betydning for stedet. 

Kilder:  
Mye av stoffet er sakset fra Leif Bjarne Hammer, samt Wikipedia og Chat GPT.

Tor Edgar Olsen

 

Kongsfjord 2008 Foto Jan Gunnar Gustavsen

Oppdag mer fra Berlevaagnytt.Com

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.