En sang før du fær

For alle som har vært i en begravelse vil nok det å snakke om sorgen og savnet være en naturlig ting, men det å snakke om latter og ikke minst vafler, vil nok de fleste ikke assosiere med nettopp begravelser. Likevel var dette noen av temaene for de som møtte opp på Kvitbrakka torsdag 10. september, for konsert med blant andre tidligere prest i Berlevåg, Arnt-Håkon Nordkil.

En sang til de som er gått bort

På scenen denne kvelden var nevnte Arnt-Håkon Nordkil (forteller og vokal) og hans to gode venner Pål-Are Bakksjø (piano, gitar og vokal) og Tage Vedal (bass og vokal). Tittelen på konserten var «En sang før du fær» og Pål-Are startet med å fortelle at han, i forbindelse med sin første begravelse for et familiemedlem, falt det som naturlig å skrive en sang til den som var gått bort. Dette har han fortsatt med i årene som har gått og en av disse, var sangen som hadde samme navn som tittelen på forestillingen.

 

Erfaring fra begravelser

Forestillingen er en del av programmet til Scenen Nord og i beskrivelsen der, står det at de presenterer «en lavmælt, men livsnær konsertforestilling, der alvor og humor går hånd i hånd», noe jeg synes de lyktes veldig godt med. Det var nemlig tre karer på scenen som til sammen har hundrevis av begravelser bak seg, enten gjennom rollen som prest, eller musiker og sanger. De erfaringer som er plukket opp gjennom dette, fikk vi i publikum ta del i.

 

Vafler

Arnt-Håkon startet med å fortelle om sin første begravelse som prest, som nettopp var her i Berlevåg. Han glemmer aldri det å stå på trappa før sorgsamtale med de pårørende og tenke «hvordan havnet jeg egentlig her?». Siden da har det blitt mange begravelser og veldig mange opplevelser, av forskjellig art. Blant annet det faktum at vafler ofte kom opp som tema i minnetaler. De var klare på at de aller fleste ønsker å minnes de gode stundene med den avdøde.

 

Cole Porter

Selv om dette ikke er en typisk konsertanmeldelse, vil jeg gå så langt som å påstå at jeg har de andre i publikum med meg, i at dette var en veldig god konsert. Det at alle sammen satt helt stille og lyttet i mer enn en time, er et veldig godt eksempel på dette. Når de så, som ekstranummer gikk ned fra scenen og fremførte Cole Porters «Don’t fence me in», var i hvertfall jeg solgt.