Ut og gå

”Du gjør jo ikke annet enn å gå!”

Jeg har bestandig likt å gå, og det er flere grunner til det. Det er sunt for kroppen. Det er god og billig trim. Det gir en følelse av tilfredsstillelse, det å ha fraktet seg selv på egne ben til et sted – det blir liksom ekstra verdifullt å ha vært et sted når du husker svetten og gnagsårene og slåssingen mot mygga. På samme måte som man spiser multebæra eller laksen man selv skaffet til veie: med ekstra god samvittighet, fordi du fortjener det!

Solbjørg på en av sine mange turer… Her med Tromsø i bakgrunnen

Men ikke minst så har sjelen godt av det. Det sies at ørkenfolk er tenkere og filosofer alle sammen fordi de ikke har så mye annet å ta seg til enn å se utover sanddynene med tomt blikk, vuggende på en kamel, mens de tenker dype tanker inni seg.  Slik også her. Landskapet er som skapt til å hvile øynene på, med akkurat passe blanding av mykhet og dramatikk og ingenting for brutalt eller iøynefallende sjokkerende som ødelegger roen.

Mange utenfra kommenterer landskapets tomhet. De forbinder landskapet vårt med mangel, alt de ser er fraværet av skog. Skogen kan de ha for min del. Det er pent, bevares, grønt og frodig og det lukter godt. På avstand. Men står jeg midt inne i en skog føler jeg meg inneklemt og omgitt av råtnende planterester, eller levende trær som tårner over deg og huser edderkopper og ekle insekter. Opplevelsen av å gå langs en skogsti, og uten forvarsel få svære edderkoppspinn klasket i ansiktet er ikke noe jeg glemmer så fort. Ugh!  ”Det er så nakent og øde”, sier de og skutter seg og lurer på hvordan vi holder ut. De føler seg små og ubetydelige i vårt landskap. De synes det er vakkert å se på, men ikke for å bo i. Ugjestmildt og grått og brunt; livløst, tenker de. De føler seg knuget av tomheten; utsatt på en måte. Her er ingenting å skjule seg bak, intet le eller vern mot naturen.

Jeg tenker ikke sånn på det når jeg er ute og går. Det noen ser på som tomhet tenker jeg på som åpenhet. Landskapet er inviterende; her er ingen skog eller høye fjell som stenger for utsikten. Ser man en interessant steinformasjon eller antydning til dalføre som ser spennende ut, ja så er det bare å legge om kursen akkurat som du lyster. Her i vår natur har du muligheten til for det første å se hva som er her, dernest gå hvor enn du vil. Du trenger ikke opptråkkede stier som bestemmer veien for deg og som på en måte dikterer hvor det er mulig å gå. Mangelen på vegetasjon og dyreliv er bare tilsynelatende, det vet alle som har kjempet seg gjennom myggsvermene, jaget nysgjerrige reinsdyr, og kavet seg gjennom risene i Storelvdalen. Dette er ingen livløs ørken, det innser man så snart man aksepterer at ikke alt liv nødvendigvis må være imponerende eller storslagent vakkert.

Omgivelsene påvirker oss alle
Fysisk gjelder dette både dyr og mennesker, men vi blir også mentalt preget av naturen som omgir oss. Et landskap som innbyr til utforskning, som gir inntrykk av uendelighet, rom og frihet vil også prege måten man tenker på. Man skal etter sigende bli gode mennesker hvis man har gode rollemodeller, og her er naturen vi lever i en ypperlig sådan. Rommelig natur gir (forhåpentligvis) folk som er romslige av natur. Vokser du opp med en visshet om frihet og muligheter, som også blir demonstrert visuelt i naturen rundt deg, ja da er det ingen grunn til å sitte og knuges av tomheten. Muligheten for å gå hvor du vil, gjøre hva du vil, tenke hva du vil, bli hva du vil er så til de grader tydeliggjort i landskapet rundt deg, her hvor du ikke trenger andres opptråkkede stier for å komme deg dit du skal.

Dette er jo lett å si om sommeren under midnattssola, eller i påsketida med veldige snevidder som blinker i sola. Det blir litt annerledes i vintermørket. Følelsen av frihet og muligheter som naturen gir forsvinner når man ikke lenger kan se det. Nå er det riktignok en myte at det er så mørkt og svart og dystert (og andre fæle ord som ender på –rt)  om vinteren. Så snart snøen legger seg blir det overraskende lyst ute, med blått magisk lys om dagen, og månelys og nordlys reflektert i sneviddene.

Det er litt pussig hvor lite man egentlig legger merke til himmelen når det er overskyet. Noe må jo være over oss, uten at vi egentlig tenker på hva. Først når det er stjerneklart med nordlys blir himmelen underholdende, og nordlyset er jo verd å kaste bort et kvarter bare og stå og glo på. Man kan jo også bli nysgjerrig på hva nordlyset egentlig er, og jeg har sjekket. Nordlyset er et lysfenomen som for det meste oppstår i en omkrets rundt den magnetiske nord- og sydpolen. Det oppstår ved at solen slynger ut solpartikler, plasmaskyer som beveger seg gjennom rommet (altså Universet) med hastigheter fra 300 til 1000 km/s, og det tar en slik plasmasky 2-3 dager å nå jorden. Vel fremme blir partiklene fanget inn av jordas magnetfelt, og beveger seg langs magnetfeltet til den magnetiske nord- og sørpolen. Underveis kolliderer solpartiklene med gassmolekyler i jordas atmosfære, og energien i disse kollisjonene framstår som fotoner – altså lys. Mange slike kollisjoner langs magnetfelt-linjene framstår som et nordlys, en sammenhengende bue av lys som ser ut som det beveger seg over himmelen, som oftest orientert i retning nord-sør. Fargen på nordlyset bestemmes av hvilke atmosfæriske gassmolekyler solpartiklene kolliderer med. Når nitrogen og oksygen (som atmosfæren for det meste består av) blir antent avgir de karakteristiske farger, grønt for oksygen, rødt for nitrogen. Det grønne (vanligste) nordlyset befinner seg mellom 120-180 km oppe i atmosfæren, det røde nordlyset enda høyere, og kan komme opp i over 500 km, mens det blå eller lilla lyset, som kommer av ionisert nitrogen, ligger lavere enn 120 km.

Dette er jo unektelig kjedelige greier. Da hadde våre uvaskede forfedre noe mye stiligere å si om saken.
Folketroen hadde mange forestillinger og overtro knyttet til nordlyset. Det ser jo ut som lyset danser over himmelen, og folk assosierte nordlyset med dans – i Norden sa man at nordlyset var gamle koner som danset og vinket til deg. Det ble også assosiert med dødsriket – energisk bølgende nordlys betydde at de døde prøvde å få kontakt med de levende. Etter at jeg hørte dette måtte jeg tenke på mine egne bestemødre. Den ene bestemoren min var alltid veldig tilstede, lo høyt og hjertelig, gikk freidig. Jeg ser henne for meg på dans på lokalet; freidig svingende på skjørtene der hun durer frem over dansegulvet så alle andre bare skvetter unna, uten å bry seg med å få tak i noen dansepartner. Den andre bestemoren min var litt mer forsiktig og stillfaren av seg. Jeg tror nok aldri hun noensinne vågde seg på noen dans på lokalet, men hvis hun hadde vært der, seg jeg henne for meg i utkanten av dansegulvet, forsiktig gyngende fram og tilbake med et beskjedent smil mens hun ser på de som danser, fornøyd med å se på at de andre har det gøy. For meg er nordlyset dansende bestemødre, og jeg blir i godt humør hver gang jeg ser det…

Men tilbake til saken: de nevnte ørkenfolk /filosofer tenker som sagt dype tanker fordi de ikke har så mye annet å bruke hjernen på. Vel, kanskje er det slik med oss i nord også, om vinteren. Mørket gjør det vanskeligere å se lenger utover enn sine egne tanker. Når været er som nå, med regn og sludd, og mørke døgnet rundt når melankolien senker seg klamt rundt deg og ikke engang dobbelt dose tran og Sana-sol hjelper, da er det fort gjort å føle seg knuget og deprimert. Men det er også en annen måte å se det på. I høstvintermørket er alle lyskilder ekstra synlige, og ekstra velkomne – jo større jo bedre (lys i julegatea og julegrana har sin misjon). Når jeg er ute og går nattelangs (!) kommer folk, og selve stedet Berlevåg mer i fokus for meg enn naturen og landskapet. Lys er jo det eneste man ser, så lysene fra Berlevåg i det fjerne, lys fra båter på havet, Hurtigruta, Kjølnes, fly på himmelen, og stjerner/måne/nordlys blir det man legger merke til. Lysene fra Berlevåg klumper seg i hop, og viser at folk søker seg naturlig til hverandre som vern mot mørket og en ugjestmild vinter. Begrepet samfunn (av norrønt ’samfundr’, av sam- og finne) betyr å finne sammen – en gruppe av folk som har funnet sammen i et fellesskap, og dette blir så tydelig demonstrert av lysene.
Men jeg ser også lysene fra en bil i det fjerne, og tenker ikke alltid høytidelige tanker om Mennesket mot Mørkemaktene, men heller ”å nei!”. Bilister er ikke alltid like aktpågivende og varsomme med langlysene sine. Noen bryr seg ikke med å dimme ned for en skarve fotgjenger, slik at jeg lenge etter at bilen har passert går og blunker og banner for å få bort de store svarte flekkene som har svidd seg fast på netthinna. De nye svarte brøytestikkene gjør ikke saken bedre – de er nesten umulige å se i mørket for meg som er fotgjenger. Ved et par anledninger har jeg gått rett på dem etter å ha mistet synet av et par sjenerøse tusenmetre. Kontrastsynet forsvinner også som dugg for langlysene, og jeg har flere ganger vært på full fart ut i periferien fordi nattesynet forsvant sammen med bilen som passerte.  Når man for n’te gang går og gnir seg på nesa mens tårene spretter etter å ha fått en smakk av en brøytestikke, eller ligger og kaver i sneen nedenfor veiskulderen fordi du ikke så hvor du gikk, ja da forbanner jeg teknologiens og bilens guder, og lyser eder og forbannelser over alle uomtenksomme bilister og ønsker dem både forstoppelse og lett, kronisk kløe nedentil. Det må sies at de er i mindretall, de aller fleste gjør som de skal og dimmer ned i tide.

Medmenneskene er ikke bare irritasjonsmomenter i mørket, de kan også være reddende engler. Her om dagen ble jeg overrasket av regnvær uten gode nok klær på meg. I Vargevika var hanskene og anorakken gjennomtrukket av isvann, og hendene så kalde og vonde at jeg ynket meg for hvert skritt. Jeg var nesten på gråten og rimelig fortvilet da en barmhjertighetsengel åpenbarte seg, stoppet bilen så ømt ved siden av meg og kjørte meg hjem – fordi jeg så passelig våt og kald ut… (takk, takk, takk Vidar).

Gående i mørket blir man minnet på at andre mennesker riktignok kan være plagsomt irriterende men de er også rause og omtenksomme. De sammenklumpede lysene fra Berlevåg viser tydelig at vi trenger hverandre. Ikke bare det – vi ønsker faktisk å bo sammen. Og det er jo fint å tenke på, er det ikke – at vi bor sammen ikke bare fordi vi må, men fordi vi vil.
Så til alle de som spør ”koffør går du så djævelsk hele tia?”: dette er litt av grunnen. Jeg tenker på mye rart, ser mye rart og spennende. Andre ganger tenker jeg ikke i det hele tatt, men bare går som i transe med musikk på øret og mediterer over ingenting. Men jeg kjeder meg aldri.

Solbjørg Johansen

Foto(C)Dieter Salathe