-Va ikke liv laga

{mosimage}Prosjektet "Korsen det va – sånn blei det" er laget av Berlevåg Havnemuseum og Tor Schulstad. Det skal etter planen videreføres fra høsten, og blir etter hvert en bok om kommunens utvikling siden krigen.

Her kommer Tema 2. Om småstedene. -Va ikke liv laga

 

Kvitnes, Morjegargo, Molvik, Gulgofjord og Kongsfjord

{mosimage}- Va ikke liv laga

1947. I februar 1947 var det bosatt 83 personer, fordelt på 21 husstander i Kvitnes – Store Molvik. Det bodda da 33 personer i Gulgo, fordelt på 7 husstander. I Kongsfjord var det 42 familieboliger med til sammen 148 personer. I distriktet Kvitnes – Store Molvik og Gulgo var det 19 barn under 16 år. I Kongsfjord var det 41 barn under 16 år.

1960. I 1960 var det 14 husstander i Gulgo, Kvitnes, Morjegargo og Store Molvik var fraflyttet og avfolket.

1970. I 1970 var Gulgo fraflyttet. Henrik Johansen og Isak Saba dro med fraflyttingsbidrag.

Det startet oppløftende for småplassene i Berlevåg kommune etter krigen. Dagliglivet kom raskt i gang her allerede tidlig i 1945. Folk flyttet tilbake, og de var mange.

Vinteren 1947 var det 1256 innbyggere i Berlevåg kommune – derav bodde 945 sentralt i Berlevåg. De øvrige 1/3 av befolkningen var fordelt på utkantplassene på vestsiden mot Tanafjorden og i øst i Kongsfjord.

Kvitnes og Morjegargo var værharde utkantplasser med vanskelig tilgjengelighet. Her var typisk kombinasjonsnæring med jordbruk og fiske. Begge plassene hadde fast helårig bosetting frem til sommeren 1957.

Gulgo i Tanafjorden var plassen med stor kapasitet både innen jordbruk og fiske. Bygda hadde fjordfiske i kombinasjon med jordbruk som de viktigste næringer. Havna var ekstremt god, og utpekt på datidens sjøkart som en solid nødhavn. I 1947 ble det registrert at 33 personer bodde i de 7 familiehusene. Familien Ottar Frantzen drev landhandel, fiskekjøp, post og telegraf, i tillegg til litt jordbruk. Hjellkapasiteten i bygda var på hele 100 tonn rå fisk, og hadde noe av det beste jordbruksland i hele Berlevåg kommune.

{mosimage}I 1957 ble det utbedret vei i bygda, en bulldoser ble slept på flåte fra Smalfjord, og året etter var 8 mann fra Kjøllefjord med på veiprosjektet. Det ble bygd 3 broer, og veien sto ferdig i 1959. I 1960 var det 14 husstander i Gulgo som hadde glede av bygdeveien – 10 år etter i 1970 ble samme vei brukt til flyttelassene og det var deretter ingen som hadde fast adresse – Gulgo – bygda var avfolket. De siste som dro hadde fått fraflyttingsbidrag av staten.

Kongsfjord var også en bygd rik på naturressurser. Kjent i lange tider som egg og dunvær på øyene utenfor, og her ble det årlig høstet tonnevis med multebær.

Gode havneforhold og lange tradisjoner med fiske og fiskebruk siden århundreskiftet, gjorde at her kom dagliglivet raskt i gang etter krigen. Bebyggelsen var ikke brent, kun kaianleggene var sprengt.  Gjenreisingen bygde ny kai hos Guldbrandsen, og i slutten av – 40 tallet bodde 140 fast i Kongsfjord.

Fiskeindustrien i bygda var ekstremt aktiv og med sikre helårs arbeidsplasser. Det ble endelig påbegynt bygging av molo, som med 1 byggetrinn sto ferdig i 1972. Da stoppet fylkestinget det planlagte byggetrinn II. Samtidig var Kongsfjordbruket AS den største arbeidsplass i Berlevåg kommune. Havneutbyggingen ble aldri videreført, og med problemene i fiskeriene startet nedturen for bygdesamfunnet på – 80 tallet. Fiskeindustrien slet, og et forsøk med torskeoppdrett var lovende, men ble aldri videreført. Det ble heller ikke planene om turisme. Posten ble borte i 1996, så forsvant butikken. Skole og barnehage ble endelig nedlagt i 2004 etter mange sverdslag.

Se tidligere Tema og innledning her
Innledning– Korsen det va – sånn blei det


Tema 1– Du skal ikke bli fiskar

{moscomment}